Historien om kua

Historien om Kua.

Kua er et husdyr.. Men den kommer også utenfor huset. Og den lever
ofte på landet, men den kommer også inn til byen, men bare når den
skal dø. Men det bestemmer den ikke selv.

Kua har syv sider... Den øverste siden - Den nederste siden - Den
forrerste siden - Den bakerste siden - Den ene siden - Den andre
siden - Og den innvendige siden.

På den fremste siden sitter hodet... Og det er fordi hornene skal
ha noe å sitte fast på. Hornene er av horn å er bare til pynt. De
kan ikke bevege seg, men det kan ørene. De sitter ved siden av
hornene.

Kua har to hull foran i hodet. De kalles ku-øyer.

Kuas munn kalles mule. Det er nok fordi den sier muuhh.

På den bakerste siden sitter halen...Den bruker den til å jage vekk
fluer med, Så de ikke faller ned i melka å drukner.

På den øverste siden - Og den ene siden - Og den andre siden er det
kun hår... Det heter ku-hår og har alltid samme farve som kua.
Fargen til kua heter kulør.

Den nederste siden er den viktigste for der henger melka. Og når
budeia åpner kranene så renner melka ut. Når det tordner så blir
melka sur... men hvordan den blir det har jeg ikke lært meg ennå.

Kua har fire ben... De heter ku-ben, De kan også brukes til å
trekke ut spiker med. Kua spiser ikke så mye, men når den gjør det
spiser den alltid to ganger.

De fete kuene lager helmelk, Og når kua har dårlig mage lager den
ost. I osten er det hull, Men hvordan den lager hullene har jeg
heller ikke lært ennå.

Kua har god luktesans... Vi kan lukte den på lang avstand.

Kuas valper heter kalver. Kalvens far heter okse, Og det gjør kuas
mann også. Oksen lager ikke melk å er derfor ikke et pattedyr.

Den som kommer å henter kua når den blir gammel heter ku-fanger.
den sitter ofte forann på biler. Så blir kua slaktet, man heller
melka på pappkartonger som vi kan kjøpe på butikken.

Kuas fire ben blir sendt til snekkern. Det kalles gjennbruk.

Som man kan se er kua et nyttig dyr. Og derfor liker jeg kua veldig
godt.

(Dette var en stil fra barneskolen, lærerens kommentar: "jeg har
aldri lest noe
lignende)

Ha en fin dag videre!!

Når blir man egentlig fornøyd?

Husker godt da jeg var en ung dame på 14 år og så på meg selv som veldig voksen og ansvarlig. Skjønte ikke hvorfor jeg trengte foreldre som skulle bestemme over meg. Jeg kunne vel ta vare på meg selv? Kunne faktisk godt bo alene også for tenk!
Jeg gleda meg veldig til å få meg leilighet, ha ansvar for kun meg selv, begynne å jobbe, få "viktig" post i min egen postkasse og handle egen mat til meg selv på butikken, lage middag hver dag og få det akkurat som jeg ville når jeg endelig kunne flytte for meg selv. Bare tanken på å være voksen og få gjøre akkurat det jeg ville når jeg ville uten at noen bestemte over meg var veldig forlokkende og kunne ikke vente med å komme dit!

Jeg flytta vel mer eller mindre ut da jeg var ca 18 år. Leide leilighet i byen og alt var fryd og gammen.. Merka fort at det ikke var riktig så morsomt å ha ansvar for seg og sitt helt alene. Det var regninger som skulle betales og plutselig var det tomt på kontoen men fortsatt 1 uke til lønn... Da var det kjekt å ty til mamma og pappa gitt... Da gledet jeg meg til å få eget hus, bil, mann, barn og en ordentlig "voksen" jobb.

Nå er jeg jo der... Har bygd meg opp ett "voksent" liv med alt det det innebærer. Alt er veldig alvorlig. Det er forsikringer å tenke på, kommunale avgifter, man må plutselig drenere grunnmuren og male fasaden. Barna skal ha sunn mat og rene pene klær. Det er veldig nederlag å løpe til mamma og pappa når pengene ikke rekker til, så da holder man heller kjeft.
Nå ser jeg frem til at etableringsfasen går over til en mer stabil fase. Større unger som klarer seg mer og mer selv og som kanskje flytter ut etterhvert. At jeg kanskje igjen ender opp i en flott leilighet ved Nidelven som er ny-oppusset og helt strøken, har dyre design møbler og lekre lamper jeg ikke har råd til å kikke på nå engang. Aller helst vil jeg også ha en leilighet i sør Frankrike som jeg kan sitte på balkongen og se på folkelivet og drikke vin på ettermiddagene.

Tro om jeg vil være helt fornøyd da?

... navnet skjemmer ingen...

Har fått lapp i posten angående navnet til den sistankommende i familien. Jeg klarer bare ikke å bestemme meg om hun skal hete Mariell eller Marielle. Det er mange for og imot.. Det vil uttales likt uansett da, så det vil jo ikke bli noen forskjell i så måte.

Litt morsom tanke allikevel at dersom man ikke sender inn navnevalg til "skatt midt norge" innen 6 mnd etter fødsel, så er det de som velger navnet.. Da vil de faktisk bruke navn i familien. Flaks for meg at jeg har navn som: Ardis, Hjørdis, Helga o.lign i nær familie.. Det hadde jo blitt morsomt da. " Her er ungene mine, Thea Sofie og Ardis!" Hadde nesten vært gøy for å sjekke hvilket navn de hadde kommet opp med. Jeg hadde muligens vurdert en sånn test hvis jeg hadde vært fryktelig verpesyk og hatt en 8-9 unger, men ikke nå nei.

Hvite løgner

Snodig det der med at man lyver til ungene sine om ting foreldrene våre løy til oss om. Som at skjærer du grimaser kan du bli sånn, blås og nuss på auuu`et så blir det ikke vondt lenger, plaster funker som smertestiller, " vi har ikke mere is", butikken er stengt nå, hvis du ikke er snill så kommer ikke julenissen... Kan sikkert ramse opp masse mer, men har fått frem budskapet nå tror jeg.



Jeg sa alltid da jeg var liten at jeg aldri skulle nusse på tantebarna mine i tide og utide som mine gamle tanter gjorde med meg, men hva gjør jeg da? Helt håpløs!

Jeg skulle heller aldri si: "Åååååå guri malla, så stor du har blitt", men det gjør jeg sannelig hver gang jeg treffer noen unger jeg ikke har sett på en stund.



Noe annet jeg mislikte selv da jeg var liten var at mamma kledte meg og søstera mi opp i likens klær. Ehm... Her er bildebeviset på at jeg ikke er det spor bedre selv... - og jeg elsker det i tillegg!

Trøske

Babyen min fikk trøske (sopp) i munnen her for noen uker siden. Det viser seg som hvitt belegg inne i munnen, på tunga og på leppene. Det er veldig vanlig hos spedbarn, men det er ikke alltid de blir plaget veldig av det.

Problemet er dersom de virker plaget av det eller mor også blir smittet ved amming. Jeg slapp heldigvis å bli smittet, så vi trengte ikke behandling av legemidler. Det jeg derimot gjorde var og saumfare nettet etter kjærringråd. Her samler jeg dem:

* Jeg smurte munnen til babyen innsiden og rundt hele med yoghurt naturell først, så med farris.

Jeg brukte "mesoft" til dette. En lapp til yoghurten og en til farrisen. Smurte etter hver amming og litt sånn innimellom når jeg huska det.

Vaska hendene ofte

Kokte smokkene hver dag, så baby fikk sterilisert smokk hver dag og ofte flere ganger om dagen. Passa også på å skylle smokkene godt dersom de falt ut av munnen til babyen.

Skifta ammeinnlegg etter hver amming og ny bh hver dag.

Hun ble kvitt trøsken etter ca 1 uke med denne behandlingen.

Dersom mor også blir plaget kan hun bruke Canesten på bryst knoppene, og ellers være veldig nøye med lufttørking. Sopp trives best i fuktige omgivelser...

... skal bare tenke på det...

Her om dagen var jeg på Vita for å se etter varmeruller til håret. De hadde noen som jeg egentlig ikke ville ha av 2 grunner: -de var for dyre og de var ikke bøyelige. Allikevel tar jeg meg i å si til selgeren at jeg skal tenke på det. Det er jo ren skjær løgn! Jeg kommer så absolutt ikke til å tenke på det. Hvorfor skal jeg det liksom? Hadde jeg likt dem hadde jeg vel kjøpt dem med det samme! Jeg var jo på utkikk etter hårruller, og jeg gidder vel ikke dra hjem for å tenke på de rullene mens jeg lager middag eller tar meg en dusj, for så å dra tilbake til byen og kjøpe de rullene.. Hvorfor lyver vi om sånnt? Er det for å skåne selgeren? Tør vi ikke være ærlig i frykt for å såre selgeren sine følelser? Nei, neste gang jeg finner meg selv i en sånn situasjon skal jeg bare si det rett ut: - Det var for dyrt; -de var upraktiske; - eller rett og slett si det som det er at den buksa f.eks var rett og slett stygg!

Tips til glansfullt og skinnende hår

For de som er interessert. Her er linken. Bra tips!